Oslofjorden er dævv sier Andreas Brandvoll. Han er Admiral i Plast Piratene, en organisasjon som har som mål å få hav og folk på rett kjøl. En gjeng med alt fra navere til toppsjefer til kriminelle. De har 26 båter til disp, plukket opp over 300 tonn med plastikk og hevet opp rundt 120 båter fra havet. De er en non-profit og alle penger går til større og kulere båter og utstyr understreker Brandvoll.

For rundt seks år siden kjøpte Andreas Brandvoll en seilbåt han skulle bo i. Hver morgen tok han frem håven og fiska inn søppel, dag etter dag. Dette var nok insentiv for Andreas som selv sier han aldri var noe forkjemper for klima til å starte organisasjonen Plast Piratene.
— Jeg har røyka i over 20 år og kasta fra meg en del sneiper jeg og!
Bader du i Oslofjorden?
— Jeg skal helst ut til Drøbak først.

Skjerpings
Oslofjorden har lenge vært neglisjert av kommune og stat. Fult av piss og drit, plastikk og gammelt fiskeutstyr. I 2024 alene kom det rundt 4,6 millioner turister i cruiseskip som slenger fra seg tiss og bæsj i Oslofjorden.
— Jeg hater jobben min jeg, det å kjempe mot byråkratisk idioti er ikke akkurat gøy når de setter av 5 millioner til dette, det dekker cirka én dugnad på strendene rundt Bygdøy.
Han forteller også om hvor mye bildekk som ligger på havbunnen langs kaia i Oslo.

Gammel politibåt som er gjort om til Plast Pirat-båt. Det er vell definisjonen på hvordan en Pirat skal operere?
Byråkrati-hælvette!
Piratene har laget flere gode løsninger på gjenvinning. Som pant på snusbokser, lomme-askebeger og en periode gjorde de gamle båter om til el-båter. Da de lagde lomme-askebegeret ble de trua med bøter for brudd på markedsføringsloven for å reklamere for tobakk. Da endret de navnet fra askebeger til traskebeger, da sluttet staten å mase. Pant på snusbokser ble også slått ned på da det også ble sett på som tobakksreklame. «Men pant på øl skal de ha!» sier Brandvoll.
Staten ble kanskje litt sjalu for at Plast Piratene klarte å lage pant på snusbokser før de klarte det…
Hvordan er justis-avdelingen til Plast Piratene?
— Den eneste jusavdelingen vi har i Plast Piratene er langefingern!
Ikke bare ris
Oppturene med jobben er når han ser at de har en påvirkning, som da Oslo bestemte at de ikke skulle sette opp nye bildekk langs kaiene før de har hentet opp det som falt ned. Militæret har også stilt opp ved flere anledninger.
— Oslo kommune har vært drit-flinke i det siste og det er gøy å kunne påvirke en slags endring.








Piratene har også samarbeidet med minedykkerkommandoen som stilte opp i fullt gear med båt og dykkerutstyr.
— De var maskert under oppdraget, grunnet sikkerhet eller noe sånt. Så da vi senere på dagen skulle møtes for å ta en øl med gutta lurte vi litt på hvordan vi skulle finne de.
Hvordan fant dere de da?
— Vi spurte oss selv spørsmålet; Hvem er det vi kommer til å tape i slåsskamp med?
Planen videre er å utvide organisasjonen, de mangler Trondheim men det er på vei sier Brandvoll. Piratene seiler under samme seil men folk tar tak selv, med tre nye lag i år som fikser det meste sjæl er Brandvoll fornøyd med å se hva folk får til.
— Om jeg dør i morgen så lever Piratene videre.
Og apropos død, det er ikke alltid jobben er like trygg. Brandvoll var å plukket opp flasker og bildekk fra havbunnen rundt Oscarsborg da de snublet over det som minnet om en stor ost.

Etter å ha funnet «osten» fant Brandvoll også en gammel vinflaske, «Perfekt instagram-bilde» tenkte han og så får seg bildet med teksten «Ost og vin». På vei bort for å finne den gamle vinflasken begynte «osten» ryke.
—Det begynner å bli en del år siden jeg har tatt noen drugs, ser jeg synes eller ryker det av «osten» tenkte jeg.
Han sendte da bilde av «osten» til noen med peiling på slikt. Dette viste seg altså ikke å være en ost men heller hexanite, et Tysk sprengstoff som kan sammenlignes med TNT. «Kast den i vannet!!» Var beskjeden Brandvoll fikk over telefonen.
— Overskriften kunne fort blitt «Fyr sprang i Drøbaksundet».
Ellers er Andreas Brandvoll eventyrer og skattejeger, han ønsker ikke gå inn på hva han leter etter eller hvor i frykt av at flere skal begynne.