Spellemannsprisen ble i år utdelt i den ærverdige Norske Opera. Vanligvis er ikke vi i Lillebror magasin så opptatt av denne typen arrangementer, men vi måtte ta turen da vi først fikk komme. Etter å ha mannet oss opp med to øl og litt forberedelser på Hytta Bar, gikk turen ned til Operaen.
Spellemann skal ha det: I år føltes det stort. Grandios, nesten. Operaen var et godt valg. Alle var pent kledd, og vi var nå i løvens hule. Om kjendisene er løvene, så er pressen hyenene. Løvens hule gir for så vidt null mening – løver bor jo ikke i huler? Uansett. Vi var litt redde for at jåleriet hadde forsvunnet, men det var ikke mangel på blærete klær. Det er liksom en egen klesstil du kan bruke som artist som ingen andre folk kan bruke uten at man blir tatt for det i vennegjengen. Selv skulle jeg ønske det var flere rockestjerner til stede – solbriller inne og en eim av fyllesyke.
Rød Løper og Presserom
Det skulle vise seg at det ikke bare var flott og pent på prisutdelingen. Vi som var presse og media ble dyttet inn i et rom der vi kunne se utdelingen på en skjerm. Vi fikk varm brus og godteri – det føltes litt som å være tilbake på klassetur. «ÅJ! OREO!» smalt det til og med fra en av journalistene da han kom inn, og han var faktisk oppriktig glad for å få Oreo-kjeks.
Men vi skal ikke pisse for mye på presserommet – det var egentlig litt deilig. Som et slags tilfluktsrom fra galskapen utenfor. Og så er det den merkelige kontrasten: Utenfor står artistene i kø for å bli sett, mens her inne sitter pressen og spiser smågodt og ser på det hele som om det var en ok interessant fotballkamp. Ingen jubel, ingen kjefting – bare et par tørre kommentarer, litt mumling og en og annen som lener seg frem for å sjekke om de faktisk kjenner igjen vinneren.
Det er kanskje der hele greia sprekker. Hvis dette liksom er rommet der historiene skal skapes og reaksjonene formes, så er det trist at det eneste som virket å være i fokus var å publisere noe så fort som mulig.
Over til rød løper, her begynner det merkelige. Presse-Norge består tydeligvis av en gjeng fotografer, et par stunt-reportere og et par journalister.
Som presse på et så stort event får man på en måte se hvordan pølsa blir laget. Siden vi valgte å ikke intervjue noen av de som gikk på rød løper, sto vi heller bak og så på pølsefabrikken. Jeg og Harry måtte vente litt lenger før noe spennende skulle skje, mens vi skuer rundt i lokalet legger vi merke til noe vi burde ha sett med en gang: Det er ikke sånn at man bare kan valse ut på rød løper. Neida. Her står artistene i kø. Køen til ettertraktet oppmerksomhet.
«Joda, men det må de jo», tenker du sikkert. Men jeg har ikke fortalt hvor lang – og tykk, som om jeg beskriver noe helt annet – den køen var.
Vi snakker køen til Youngs en sen lørdag, heiskø i påsketider på Trysil eller dasskø på Skaugum(samme hvilken du tenker på, like mye kokain begge steder). Forskjellen er at her sto Norges største artister og ventet på å få den oppmerksomheten de fortjener.
Bare tanken på at Norges største artister steller seg i en kø for å møte pressen gjorde meg litt trist, men hva annet skal man gjøre, det er vell mingling i køen også. Man skulle jo tro at det var pressen som jaget kjendisene og ikke omvendt.
Dette er alt dere får av kjendisbilder her.
Angst og jakt
Tilbake i presserommet hadde vi etablert oss på «kulebordet». Med Harry Olsen midt i et slags panikkanfall fra alle menneskene ute i galskapen, hang jeg meg på Gaffas hyggelige journalist, og vi fant fort ut at vi måtte finne Honningbarna. Ironisk nok var det køen til rød løper Edvard (Honningbarna) spurte meg om da vi fant ham. Han var like sjokkert som oss over hvor mange som valgte å stå i kø for å møte pressen.
Overstimulert og symptomer på samfunnets kollaps.
Som «vanlig borger» på slike eventer forventer man gjerne å bli oversett, dyttet til side og snakket ned til. Det kan vi skrive under på at stemmer svært godt. Influensere som danser og fjoller, men skrur det helt av så fort kameraet peker en annen vei, og ushere som passer på at Olsen ikke får stirre stygt på Carina Dahl for lenge.
Harry Olsen ble overbevist om at samfunnet er på vei til å kollapse etter alle de nye inntrykkene. Hvorfor er jeg usikker på, men han bablet om senkapitalisme og hvordan oppmerksomhetsøkonomien er døden for det vestlige samfunnet.
Prisutdelingen
Og så var det selve prisutdelingen. For all stasen, alle antrekkene og all selvhøytideligheten, skulle man kanskje tro at noen hadde klart å skrive én ny vits siden i fjor eller klart å ikke stjele fra Amerikanske award shows. Men nei. «Talene blir for lange» og “Finn ut av hvem du skal takke”. Burde ikke de som faktisk vinner få prate så lenge de vil? Jeg driter jo i hva programlederne har å si.
La artistene spyle ut med pretensiøst vas om hva viktigheten av musikk i “disse tider” er. “Musikk er spor av liv” var det en som liret av seg der oppe. Tenk at artistene må stå i kø til rød løper for så å bli bedt om at de helst ikke skal si så mye når de vinner Norges største musikkpris a?
Takk for oss.
