Denne teksten er skrevet av Ulrikke Hopland.
Jeg tusler ofte. Som mosjon, som transport, men størst av alt som tanke. Jeg går for å tenke, for å få system på hjernen, for å leve et lite øyeblikk i fred. Men verden- eller rettere sagt: menneskene i den nekter meg det.
Dere går som om himmelen er avskaffet, kommer imot meg som søvngjengere i fullt dagslys, som stille katastrofer. Ikke truende, bare underlig ubevisste. Dere trasker rundt som moderne spøkelser, med nakken bøyd som om dere sørger over noe dere selv har drept. Tomme blikk og trøtte tomler som taster uten mål, uten mening, uten rytme, opplyst av en annen virkelighet. Dere går ikke sakte, dere går ikke fort, dere bare går. Dere kunne likeså godt begynt å gå med bind for øynene og GPS i sjelen.
Dere ødelegger flowen min. Jeg hadde en ide, et glimt av genialitet- men siden jeg ser rundt meg, blir jeg gatekunster i en evig koreografi. Det høres kanskje morsomt ut, men det er det ikke.
Jeg hadde en tanke – en god en- men den forsvant i det jeg måtte vike for en mann som gikk rett mot meg uten å løfte blikket fra skjermen. Og plutselig sitter jeg på en benk irritertogtomhendt,såskriverdetteistedetfordetjegegentligskulleskrive. Kanskje tanken min var det som kunne reddet menneskeheten, eller i det minste skrevet noe bedre enn dette.
Det føles ut som jeg lever i en verden hvor alle rundt meg er på en flodbølge av brainrot, en apokalypse film med Subway surfers ved siden av i fort film, filtrert gjennom Instagram. Se opp, så kan vi møtes i øyekroken og kanskje du til og med får et smil fra meg, ikke som to meteorittstøv som må omdirigeres for å overleve. For jeg ser dere. Jeg stanser, går til siden og lar verden fortsette og være i flow. Det burde ikke være et særtrekk, men en selvfølge.
Vi mangler oppmerksomhet for det som er felles. Og kanskje- hvis man skal dra det enda lenger- en langsom erosjon av evnen til å tenke. For nå ser vi ut som mennesker som ikke vet hvor vi er, eller hvem vi deler fortau med. Uten den enkle bevegelsen av å møte blikk, tror jeg vi mister noe av den sosiale dynamikken som får en by til å puste.
Dette er ikke hat mot teknologi, men et forsvar for den levende kroppen i bevegelse. For å se opp. For å være til stedet i veien man går. For å huske at en by, et samfunn, en tanke- alt dette krever blikkontakt, ikke bare med hverandre, men med selve virkeligheten.
