Tons of Rock er kult, med det mener jeg at det ikke lenger er kun for gamlinger og diehard metallfans. Årets festival kunne vise frem alle typer folk. Det har aldri vært vanskeligere å komme seg rundt på festivalområdet; folkehavet strakte seg fra hovedscenen til inngangen. Det var til og med pene jenter på området som ikke hadde blitt dratt med av kjærestene sine. Applaus til Tons of Rock for å ha nådd målgruppen jenter 20-30 år, dere har vært savnet.
Dagene forklart
Dag 1 var det band som Metallica, Parkway Drive og Saxon som headlinet. Gutta i Saxon er rundt 5-600 år gamle, tror jeg, men de spilte vel greit. Uansett, folkemengden var nå større på alle scenene, og det samme var piten. På Alien Weaponry merket vi dette godt på kroppen – en deilig testofest der alle bruste med fjæra.
Dag 2 var en slags prog- eller eksperimentell dag med band som Opeth, Mr. Bungle og Tool. Men vinneren her var nok Oslo Ess, som åpnet ballet med både ‘gladpønk’, allsang og circle pit. Thy Art is Murder regjerte teltscenen med kanskje årets hardeste mosh pit, gode breakdowns og enda mer testo enn Alien Weaponry.
Dag 3 startet bra med Valentourettes, som gønnet på med Jokke-sanger, men spilte alle sangene litt fortere og litt hardere i god rockestil. Publikum var med på alle sangene, og det er fett å se Bårlie på gitar foran så mange folk. Det er lenge siden Turnstile var et hardcore-band, men de gjorde en god figur, og det var god stemning under settet deres. Resten av bandene denne dagen bryr jeg meg dessverre veldig lite om. I Am Morbid var litt fett, men resten var pappa-rock som ikke klarte å lage noe særlig stemning. Priest er selvfølgelig bra, men faen så gamle de er.
Dag 4, ZZ Top, Greta van Fleet. Kreator kjørte en jævla svær Wall of death. De tidligere årene virket det som artistene fikk beskjeder om å ikke be crowden om å moshe, det var ikke tilfellet i år. Bandene ba og folket ga. Cavalera eller “the real sepultura” som de selv kalte det spilte også fletta av sletta. Crowdsurfingen var kontinuerlig og refuse/resist dunka godt. Greta van Fleet avsluttet med hyggelig fyrverkeri og hyggelige sanger. Men Wongraven og Satyricon var nok best her med der han på merkelig vis fikk black metall til å høres folkelig ut.
Maten
Tons of Rock er først og fremst en matfestival, noe som er viktig å ha i bakhodet selv om det dundrer metall i bakgrunnen. Du finner dritt som elgbab og Dominos, men også god mat som Grezzo’s Pancetta sandwich, fish & chips og gyros. Som snacks var det top tier bacon snacks som var like gode som de du får på kinoen.
Føkk bordtenniskameratene
Jeg tar meg nær av at det er blitt brukt penger på det showet Morten Ramm og Erik Solbakken satte i gang. De burde ha skjønt at den giggen går til helvette, “Hei, vil dere opptre etter Metallica for masse drita metalheads klokken halv 12 i et gjørmete telt?” de burde ha svart “Nei”. De pengene skulle vi fått tilbake.
Sluttord
Alt i alt er Tons of Rock gøy, det er en fin linje mellom kommersielt møkk og litt underground nisje. Grunnet jubileumsåret valgte Tons of Rock å ha masse norske band som Valentourettes, Go Go- Gorilla, Gluecifer og andre. Isteden syntes jeg de skulle blandet inn noen band som er nykommere eller i sin “prime”, det hadde de ikke baller til i år. Dette gjelder også internasjonale band, det ble mye gamlinger i år.
