Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Leo Lied-Endresen.
Mørket senker seg på nytt over Oslo i det som trolig er syvende dag på rad med regn og faenskap. Jeg har mista tellinga på dette tidspunktet. Klokken er rundt åtte når jeg søker tilflukt fra både vær og hverdagen i en lun restaurant på jakt etter øl. Navnet velger jeg å hemmeligholde av respekt for de jeg hadde uhellet av å dele lokale med, for her inne var det ikke et fnugg av anstendighet å finne.
Vi nordmenn elsker julebord. Etter et halvt år med stiv småprat rundt kaffemaskinen, halvkleine heisturer og «Alkoholfrie lønningsfeiringer» eller hva faen man kaller det om dagen, skal endelig alle ut og kose seg skikkelig. En velfortjent feiring av alles harde arbeid gjennom året på firmaets regning. Digg!
FOTO: Innsendt
Men det går sjeldent bra. Det er nemlig nå gutta skal få tøffet seg litt for resten av kontoret, og i kjent stil går dette hovedsakelig ut på å drikke seg sanseløs og gjerne lage mest mulig lyd. Andre mannlige kolleger er nå konkurrenter som prøver å overskygge deg. Ikke faen om du skal la det skje, så nå starter kappløpet mot bunnen av glasset for å være førstemann som roper om en «ny runde».
Etter knappe 30 minutter på barkrakken min har jeg vært vitne til «Geir-Åge» ødelegge samtlige vennskap ved å legge an på både servitører og kolleger, annonsere til hele sjappa at han trenger «en irish og to akevitt!!», før han topper det hele med å søle en halvliter i fanget.
Jeg kjenner på en rar blanding av andrehåndsskam og skadefryd. Og ikke misforstå, jeg elsker julebord, men av det siviliserte slaget. Noe i retning av en fuktig kveld med gode venner, et godt utvalg klosterøl og en stor porsjon pinnekjøtt. Enkelte kretser har derimot utviklet en ukultur rundt julebordet, og spesielt er firmajulebordet blitt en mulighet til å oppføre seg som en drittsekk mot absolutt alt og alle der friendly fire som oftest er på.
Vi er faktisk bedre enn det her. Det er helt greit å være litt bajas iblant, men det må finnes grenser. Kanskje finnes det bedre måter å imponere sjefen på enn å tråkke ned frakken hans til 27 000 i et vilt forsøk på å komme seg ut for å spy? Jeg har for min del fått nok av denne triste forestillingen, og går tilbake ut i natten.
