Hva er perfekt promo for en rape/revenge splatter aktig film? Da filmen Hora ble vist på en filmfestival i Nederland prøvde en mann å komme seg ut fra kinosalen siden filmen var for jævlig, men før han rakk å komme seg ut besvimte han.
FOTO: Reinert Kiil
Filmen som gjorde at mannen besvimte ble skrevet av Reinert Kiil da han var rundt 13 år gammel, heter Hora og kom ut i 2009.
— Jeg stod på utsiden og lagde den ut av sjalusi og agg mot filmindustrien.
Filmen Hora er en ganske så enkel film. En jente blir voldtatt. Hun tar hevn. På nokså grovt vis.
Lag no nytt
Kiil forteller også om at vi må stole på publikum igjen. I det siste har vi sett filmer som føler de må gjenta plottet så mange ganger som mulig siden de ikke stoler på at vi skjønner noen ting. La fortelleren fortelle liksom.
Om du er over 25 så kan du sikkert huske filmer som A Serbian Film eller The Human Centipede. Filmer det gikk rykter om. Det var en mystikk rundt dem. Det var farlig å se dem, nesten litt ulovlig. Du måtte kjenne noen som kjente noen som hadde DVD en eller kjempe deg gjennom popups og lugubre nettsider for å finne de på nett.
— Jeg anbefaler ingen å A Serbian Film. Jeg kjenner ikke et menneske på jorden som jeg anbefaler den filmen til, sier forresten Reinert om A Sebian Film.
I dag er det litt vanskeligere. Ikke fordi filmene nødvendigvis har blitt snillere, men fordi internett har gjort det vanskeligere for film å være mystisk. Før kunne du høre om en film som var så jævlig at folk besvimte av den. I dag kan du se den samme scenen på TikTok før du rekker å finne ut hvilken film det er fra.
— Jeg tror ikke unge blir sjokkert like lett, sier Kiil.
Han tror film ble introdusert til en generasjon på en helt annen måte. Det var mer mystikk rundt filmene. Man kunne lese om en film i et blad, høre et rykte fra en kompis eller se et dårlig bilde av VHS-coveret og begynne å lure på hva faen som egentlig var på den kassetten.
Kjønnsorganer på 3 meter
Selv tror jeg mye av det som gjør kultfilmer så bra er at du nesten kan kjenne på hvordan det var å lage den. At de som har laget den har gjort noe fordi de faktisk ville det, ikke for penger.
— Innspillingen av Hora var et helvete. Syv dager med lite søvn og hardt arbeid.
Bilde: Reinert Kiil
Kiil punget selv ut rundt 400 000 kroner og måtte skrape til seg mer ved hjelp fra reklame og diverse avtaler. Noe som skal ha slått litt feil når han prøvde å ringe diverse ølbryggerier og glemte at han ikke kunne reklamere for øl i Norge.
— Vi bygde også en svær penis på 3 meter tror jeg det var, sammen med en tilsvarende vagina. Vi skulle jo filme inni liksom. Det var voldsomt hardt arbeid for 12 sekunder i filmen.
— Heller slakt enn en 3’er
Jeg tror ikke Reinert Kiil hadde særlig håp om at Hora skulle dra inn terningkast seks hos landets filmanmeldere. Når man lager en voldtekts-exploitationfilm med en pornostjerne i hovedrollen, gir man tross alt tabloidpressen skum i kjeften.
Han forteller at han synes det er noe ganske morsomt med anmeldere som skriver at de skjønte hva som skulle skje lenge før det faktisk skjedde. For det betyr jo også at de satt der og ventet på det. De visste at den nasty volden kom, syntes den var jævlig, men klarte samtidig ikke å la være å vente på at den skulle komme.
Kanskje er det også litt av poenget med Hora. Filmen vet hva den er, og den vet hva du forventer. Den gir deg det du sitter og venter på, og lar deg deretter skrive en anmeldelse om hvor jævlig det var.
— Dette kommer fra en person som har fått filmene sine slakta i media. Drit i om du feiler. Lag det du vil og stol på ideene dine.
Men å drite i om man feiler er kanskje lettere sagt enn gjort. Særlig hvis du skal lage film i Norge.
Kiil mener det har blitt vanskeligere å lage den typen filmer som tidligere kunne vokse frem litt på siden av det etablerte. Mellombudsjettfilmene er borte, og en liten indiefilm skal konkurrere med et helt statsfinansiert filmapparat.
— Om jeg lager en indiefilm i Norge så konkurrerer jeg mot NFI, og alle 40 filmene som de pusher ut det året.
Han synes ikke nødvendigvis at NFI er dårlig. Problemet er heller at systemet har blitt så stort at det er vanskelig å satse på noe som ikke passer inn.
Tør vi i det hele tatt tenke på om Kill Buljo hadde blitt lagd i dag?
Du trenger ikke Nolan’s IMAX-kamera. Du trenger ikke Tarantino’s dialoger. Du trenger bare en idé.
Så får vi se om noen besvimer på filmfestivalen.
