Som en ung og lovende tenåring hadde jeg liten interesse for bøker. Du kunne truet meg med en hagle fra baksetet i en Volvo, og jeg hadde likevel nektet. Jeg så på det som bortkastet tid… helt til jeg oppdaget Lars Saabye Christensens bestselger Beatles. Side 12 for å være eksakt.
Jeg husker lite fra boken. Jeg husker jeg var ganske så forvirret over John Lennon og Ringo Starr som løp rundt og gjorde guttestreker i Oslos gater. Når jeg tenker på det, er jeg usikker på om jeg leste hele greia. Alt etter side 12 er et mysterium for meg.
På side 12 blir man servert et helt kurs i hvordan man brekker av Mercedes-stjerner. I min underutviklede frontallapp-periode var dette en gullgruve av informasjon. Det tok ikke lang tid før jeg brakk av min første i et nabolag i Fredrikstad, ca. 2017.
Drita full og lei av videregående drama på en hjemmealenefest, snek jeg meg ut under nattens dekke på jakt etter en Mercedes-stjerne. Jeg speidet opp og ned gata. Sjekket hver parkerte bil langs fortauet og alle de nærmeste parkeringsplassene. Jeg var på vei til å gi opp da jeg så en som sto parkert i noens innkjørsel.
Å få stjerna løs er ganske lett. I en annen kontekst ville jeg anbefalt poppers, men det kommer du ikke så langt med her. For å brekke den av må du gripe tak og skru den tre ganger mot venstre, tre ganger mot høyre og brekk! Plutselig står du med en stjerne i hånda som skinner like klart under gatelyktene som julestjerna gjør over Akershus festning.
Jeg ble avhengig. Folk hadde til og med begynt å feste piggtråd og vaier rundt halsen på stjerna. Jeg hadde nok stjerner i skuffen min hjemme til å lage et smykke, men en dag tok det slutt. Min far fant dem og ga en ganske så tydelig beskjed som lød: det gir du faen i! Og jeg ga faen… i Mercedes-stjerner.
Etter dette fant jeg humor i å ta med meg alt som ikke var boltet ned eller skrudd fast hjem. Skilt for veiarbeid. Takstein. Noen venner av meg hadde et helt flagg fra Rema 1000 i skapet og jeg var mildt sagt misunnelig.
En annen venn stjal et par solbriller fra en pappagutt på Frogner. Han hadde fått lov til å prøve dem, og i stedet for å gi dem tilbake, reiste han seg opp mens ingen så og forlot åstedet. Det viste seg at brillene pappagutten stolt skrøt av tilhørte morra hans.
En annen kar jeg kjenner satte seg som mål å stjele en øl på butikken hver dag, for når lørdagen kom hadde han en hel six-pack.
I retrospekt er det ikke fett å stjele, men de barnslige trangene, tiden og rommet vi levde i gjør det morsomt å tenke tilbake på, med kritikk så klart.
“Bare legg den i baggen mens ingen ser”
Som fattige studenter med de samme økonomisk sans som en stamgjest på Rett Innbar, fant vi lite interesse i å kjøpe glass på Ikea. Vi valgte heller å stjele dem på byen, men man måtte være diskret.
- Aldri ta glass på små intime barer, helst steder med færrest mulig stamgjester. Hvis baren har nok stamgjester, er en vekter bare en bonus.
- Helst ta en per bar.
- Aldri ta glass på samme sted to helger etter hverandre.
- Ikke legg dem i en tote bag, du kommer til å høres ut som et juletre når du går rundt.
- Plasser dem i skapet med logoen fram. Det er jævlig fett når kompisene dine spør om et glass med vann etter å ha gått opp fem etasjer i en gammel bygård på Majorstuen.
Ja, som Mercedes-stjernene hadde jeg bygd opp en relativt stor samling. Gutta begynte å sammenligne fangsten vi hadde dratt inn hver for oss. Vi behandlet Aass og CB-glass som Yu-Gi-Oh-kort og jeg husker at glass med håndtak kunne sammenlignes med fullt hus i Yahtzee, men som Yu-Gi-Oh må man en dag vokse opp.
Hva faen skjer på Burger King natt til søndag?
Mitt siste hurra i denne samler- og kleptodelen av livet endte med en vond rygg og en hel masse glasskår. Jeg kom inn på Burger King i Torggata med en totebag over armen, fylt til toppen med glass.
Køen var lang og strakk seg helt ut i gata. Selvbetjeningen var nede og folk var utålmodige. Jeg tråkket og sjanglet over flisene som hadde en tendens til å gripe tak i skosålene, forbi køen og opp til kassa. Jeg var usikker på hva jeg ville ha og hadde noen venner jeg kunne returnere til i køen. Det var da en stor mann, mye større enn meg (det skal ikke så mye til vel å merke) kom opp til meg.
Har du bestilt, spurte han. Jeg sa nei og prøvde å forklare ham at jeg så på menyen, men noe i den feite kroppen hans begrenset mulighetene for en rasjonell tanke, og før jeg visste ord av det ble jeg plukket opp etter kragen og kastet inn køen.
Rasende, som folk flest blir etter å ha blitt kastet i gulvet på Burger King natt til søndag, prøvde jeg å ta igjen, men ble dratt ut derfra mens jeg skrek og ytret meninger om denne mannen som diverse forum ville korsfestet meg for. Og i stedet for å gå hjem, ventet jeg. Jeg ville bare prate, som var en løgn, i retrospekt.
Vi snakket dritt. På et tidspunkt ble han så sint at tårene begynte å presse seg frem. Kanskje fordi jeg kalte ham for en feit jævel. Man skal ikke dømme andres kropp, men i dette øyeblikket var hanskene av.
Han kastet meg inn i noen bysykler, ned på bakken, inn i noen bysykler igjen. Dette pågikk til kompisene hans syntes det ble for kleint og tok ham vekk derfra, mens jeg sto igjen. Jeg skulle til å gå da jeg oppdaget at alle glassene jeg hadde stjålet lå i tusen knas oppi totebaggen. Det klirret ikke lenger, men raslet, glinsende i lyset fra byen og lyktene i den.
Vondt i ryggen hadde jeg også. En god måned etter.
Nok er vel nok.
Jeg sluttet å stjele etter hendelsen. Det var ikke nødvendigvis det som skjedde som endte det, men ironien i hva som gikk tapt i slaget. Et tegn på en tid forbi.
Nesten som om julingen jeg hadde gjort meg fortjent til, endelig tok meg igjen. Kanskje noe lignende skjedde medgutta i Beatles, om jeg hadde lest lenger enn side 12 hadde jeg nok visst hva. Som sagt, det er ikke fett å stjele, men hvis du skal, vær diskret. Å stjele glass på byen kunne vært en subkultur i seg selv, eller kanskje en tid forbi.
