P3 KNULL

Jeg hørte ofte historier i oppveksten der menn slo hverandre til blods uten konsekvenser, en dans med politiet ble sett på som en helt vanlig tirsdag.

Var vi mer primitive, har vi videreutviklet oss, eller er det staten og svina som er problemet?

Uansett så var vi på P3 Gull, Sodoma og Gomorra har aldri vært mer levende.

DEN FØRSTE SIRKELEN

Jeg daffet ned mot Glød iført svarte loafers, en svart skinnjakke og solbriller selv om det var mørkt. Mathias ventet på meg der, og vi var allerede en time forsinket til kreditering.

Vi snakket om vinkelene, hva vi håpet og forventet, hvem vi trodde kom til å være der helt til Ferneten i glasset var borte og vi løp for å rekke første trikk. Med to billetter –egentlig personlig gitt til to flotte damer fra Bergen– i lommen og en hel del håp og drømmer, virket saken i boks.

Trodde vi.

INN I LØVENS HULE

En tåke dekket Oslo kveld, ulmende i mørket. En alt for kald pils i hånda. Skulle nesten trodd vi var i en Stephen King roman der vi sto plantet på en parkeringsplass og stirret opp på NRK-bygningen, som for øvrig like gjerne kunne vært et sanatorium brukt til å helbrede Tuberkulose og andre mystiske sykdommer på inhumane måter. Bygget er svært og brutalistisk. Å finne inngangen var ikke nødvendigvis lett. Vi speidet rundt oss i tåken.

Tråkket rundt truende blokker betalt av staten og i en av blokkene sto det en liten gruppe eldre menn og kvinner, det var noe mildt sagt surrealistisk med å stå og stirre inn gjennom glassdørene på denne altfor søte gjengen som sang sanger hos NRK en fredag kveld. Der stod de å øvde i inngangen omringet av klesstativer og en skranke som har sikkert ikke blitt brukt siden Brødrene Dahl var ferskt.

Noen verdifulle minutter ble brukt på å beundre neste sesong av A-laget da to P3 lignende karer i skinnjakke kom gående forbi oss (tror det var han ene fra Undergrunn). Og er det noe jeg har lært av min mor så er det at hvis du er i tvil, følg etter de tøffe gutta i skinnjakke.

Vi ender opp ved en skranke, denne litt mer ny og fancy, hvor vi fikk tildelt klistremerke med navnene våre. Gutta i skinnjakke får de også. Blikkene våres møter og dette blir det første av mange kalde og fiendtlige blikk vi kom til å få møte denne kvelden. Uleslige blikk, man vet ikke om de vil ha noe av deg, eller om de ønsker å drepe deg.

En mann med hodetelefoner kommer ut og forteller oss at vi har kommet feil, og at vi må bruke publikums inngangen. Hvor faen er publikums inngangen? Jo, det skal jeg fortelle deg.

En lang gul løper dekket med sånne små fakler faren din syntes var fett å sette på trappa på nyttårsaften i 2008. En dør som sto på vidt gap som lignet på dørene du pleide å stille deg opp foran etter storefri på barneskolen. Innsiden så ut som utsiden, og stedet der gjestene ble tatt imot lignet garderoben i en gymsal.

Det sto tre tenåringer og voktet over gjestelista og armbåndene. Enten så var det OD dagen, eller så var de nepotismens sorte får og må derfor gi ut armbånd til kjendiser i stedet for å være en kjendis. De fant ikke navnene våre noen steder, og etter en lang telefonsamtale med fortvilelse og litt voksen kjeft kom vi endelig inn.

Fangevokteren vi fikk utdelt var en tynn mann, med altfor trange bukser. Han ler nervøst i det vi introduserer oss som Lillebror magasin. Vi kommer tilbake til denne merkelige mannen.

DOMMEDAG!

Omringet av flokkende kjendiser, tabloid-Norge og NRKs avdankede Vine-orkester slo det oss at det kan være fullt mulig at både meg og min makker Mathias Mørk har dødd og kommet til helvete. De hadde gått for et slags tivoli-freakshow tema. Og bak oss hang en skjerm inne i munnen til en gapende mann. Et ekkelt, fallisk symbol som minnet oss om Dommedag av Hieronymus Bosch. Jeg er ikke svak for konspirasjonsteorier, men det var noe med denne gapende mannen, tanker som sirkulerte Skull and Bones og Illuminati, ga en viss uro. Se for deg en slags billig Eyes Wide Shut anno 2026.

Vi valgte å observere. Ta inn stemningen og notere ned alt.

• HC og Subaru hadde fått plass de også, men dukket ikke opp til gul løper. Faen, de eneste vi ville prate med.
• Julie Bergan mistet vesken sin og da vi gikk hadde hun enda ikke funnet den.
• Karpe hadde sin egen benk, mens Synne Vo måtte lene seg inntil beina til Ari Bajgora på en liten trang trebenk. Og Ari Bajgora måtte lene seg inntil beina til ULD Jentene, som redaksjonen er stor fan av.
• ULD Jentene stakk fra gul løper, respekt!

Det falt oss inn etterhvert at mannen med de trange buksene fulgte med på oss. Hver gang vi skrev, observerte løperen eller tok bilder, var han der. Det føltes ut som et dekke hadde gått i luften og Lucifer var på vei opp for å tilby oss en bit av eple om vi ikke gjorde som de ville. Så vi snek oss ut før de kunne fange oss i presserommet og satte ferden mot P3 festen på La Belle.

LA BELLE, DER DRØMMER KOMMER FOR Å DØ.

(Det er nå artikkelen mister all sans for nøyaktighet og det neste er en samling av notater tatt mens vi var der)

Utrolig nok kjente Mathias dørvakten som gjorde de litt shady billettene våre til å virke veldig ordentlige. Inne var vi. Vi danset nå med ulvene. Før vi fant ut at det betydde dyr San Miguel, kun fernet i baren oppe og mindre interessante folk enn de som var oppe på NRK bygget.

Her stod vi, en av beista. Alle har kledd seg ut som kjendiser, uten at de er det. Det å høre cola-networking på kloss hold for oss til å nærmest skvette, en langhåra tiktok-sanger som kommer rett opp fra dass der han garantert har lukta litt på nøkkelen sin, før han iherdig prøver å fortelle en prudusent-lignende type om hvor mye han har laget i det siste.

Aldri før har jeg sett så mange mennesker prøve å være kjendiser. Både på måten de kler seg og på måten de ikke tør å være seg selv. Det er nesten som at P3 er et fashionstatement, der standpunktet er å bli sett, men ikke på ekte.

Gjestene virket reservert og mediekåte. En stor runkering der ingen egentlig runker, en masse luremuser og lurekuker med et ønske om å være mer enn ni til fem. Selv om alle har en ringevikar jobb dagen derpå, er de likevel her. Kanskje derfor de ikke drikker så mye.

Det ligger en sånn «ikke drit deg ut» i lufta, som om ingen tør å ha det gøy. Hver gang man møter blikket til noen av folka her så analyserer de deg og spør seg selv om hva de kan få ut av deg. Hvor viktig er du? Et glimt i tårene de gråt da de forsto at artistens venn er alt de noen gang kommer til å være.

Og vi ble satt i samme situasjon. Ikke fikk vi være i studio, men på underlig vis klarte vi å komme på det nest beste. Og det nest beste skulle vise seg å være tristere enn presserommet på NRK. For La Belle, La Belle var stedet der drømmer og aspirasjoner sto i en slags limbo, stedet der alle var samlet med ønske om å være på skjermen som ble vist i det ellers ganske glamorøse utestedet.

Blikkene var limt mot storskjermene, limt på samme måte blikk limes på Alexandria under fotball VM, men isteden for et ønske om at sitt favoritt lag skal vinne, så var blikkene festet i et forbigående øyeblikk av sjalusi og smerte pakket inn i dyre drinker og en nesten der følelse man for alltid, kanskje, blir sittende i. Jeg var som halen til et villsvin i høyt gress, et lett bytte om jeg hadde latt fristelsene ta over.

Og vet du hva? Det er faen meg deilig å se på. Et blikk bak fasaden er nesten bedre enn to gratis billetter til festen. I hvert fall når vi godt vet at vi verken var ønsket, invitert eller passet inn.

Iron Maiden ville knulle meg i 2008

Kvinne på Cacadou

Vi greide ikke, eller vi ville ikke. Vi var ikke en del av denne verden, og den var på ingen måte en del av vår. Med halen mellom beina dro vi tilbake til Thorvald Meyer, Glød og Hytta.

På trikken fra Solli, omringet av helt vanlige folk, gutta i gata og narkomane kom det en følelse av likegyldighet. En like stor forakt for menneskene rundt oss som på P3 fest, men mest av alt var det rart å tråkke ut av det ekstravagante og inn i det normale. Vi var vel ment for å være her, og hatet like hardt som vi hater dem. Livets sirkel pakket inn i pakkepapir, med en søt sløyfe på.

Vi brukte resten av kvelden på å bli dritings i trakter mer kjent og vennlig til oss. Noe party-favours senere og artikkelen skrev nesten seg selv. Er vi kyniske, eller er NRK og P3 det vi tror? En hel masse pr-stønt der konseptet har blitt for stort for sitt eget beste. Der industry plants som en greie ikke er så langt fra virkeligheten og folkene faller til kne for big brother 1987 og alt som kan skade dem, eller imaget deres da.

Jeg skriver dette i de traktene jeg kjenner. Der folk ikke ønsker noe av meg og vi kan snakke åpent og ekte. Faen så godt det føles å ikke være dem.

Vi pleide å slå hverandre, men nå slår vi nedover. Vi håner og himler med øynene. Mener vondt uten å mene vondt, men smerten i et sosialt rom står likevel. Jeg vil heller bli groteskt banket opp av leserens fedre, enn å delta i kjendisenes runking. Da hadde det i hvert fall vært mer reelt.