Vi kan alle være enige i at det ikke finnes noe verre enn en skikkelig blåmandag. Og når jeg sier blåmandag ser du kanskje for deg en fullstappa 37 buss klokken 07:58, en kaffemaskin ute av drift, og teambuilding på et altfor trangt møterom. Men jeg synes vi skal ta av oss hatten for de av oss som ikke har krøpet til kontor-korset. De av oss som drikker oss snydens på en søndag og våkner med hodepine og kebabrester rundt munnen mandag morgen. For vi er de virkelige heltene.
Jeg kan ta meg selv som eksempel. Min store kampsak er å ta en for laget og sørge for at favorittutestedene mine går rundt, også utenom høysesong fredag og lørdag. Jeg kaller det ikke en kveld før jeg er sikker på at jeg har bidratt positivt til omsetningen. Og ja, det koster. Noen måneder er jeg nødt til å slå meg personlig konkurs, og fyllesyke mandager har det blitt en del av. Og det er disse mandagene hvor jeg virkelig møter konsekvensen av egen innsats. Jeg føler meg noen ganger litt som Gandhi. Og bare så det er sagt, så sammenligner jeg meg ikke direkte med Gandhi altså. Det ville vært respektløst. Men jeg tror vi begge vet hvordan det føles å ofre sin egen komfort for en sak som er større enn oss selv.
Men Gandhi, i motsetning til meg, ble sett på som en folkekjær leder og en politisk og moralsk autoritet. Det er ikke den følelsen jeg får når jeg tusler i sikksakk gjennom Torggata etter en heroisk innsats for utelivsbransjen. Snarere tvert imot. På favorittkebabsjappa mi har jeg blitt nedgradert fra «sjef» til «du», og han jeg kjøper baconpølse av bare rister på hodet og spør om jeg har vært ute i dag også. Det er tøffe kår for en martyr som meg.
Og det er her jeg mener samfunnet svikter. Det er ikke det at jeg forventer medaljen for edel dåd i gull- men en liten klapp på skuldra hadde vært fint. Noe annet enn sarkastiske «oi, vekte jeg deg?» når telefonen ringer kl 13.30 mandag morgen, antakelser om at jeg er arbeidsledig og selvmedisinerer med øl. For det er faktisk ikke verre enn at jeg er en av de få som tar en for laget. En av de få som står opp for det jeg tror på. En av de få som er villig til å gå litt lenger enn det som forventes av dem. En som er villig til å stå i stormen. Så tenk litt på det neste gang du er ute og pilser sammen med resten av saueflokken på en lørdag. Mens du ligger fyllesyk og med hodet nedi doskåla på søndagen, forbereder jeg meg til kveldens skift. Og det gjør jeg utelukkende for deg.
