Det finnes utallige øvingsrom i Norge, Oslo og i verden– tror dette er ganske universalt – fylt opp av drømmer, svette, nederlag og krangling. Uansett hva slags musikk du spiller så er det par ting, noen fakter, repeterende hendelser, du skal få vite hva nå snart.
Øvingen starter
Se for deg at du går inn i et øvingsrom. Ser du det for deg? Ja? Good. Rommet er som regel utstyrt med et trommesett, forsterkere, høytalere, mikrofoner, mikrofonstativ og ledninger over alt. Hver person i bandet har vært sitt hjørne, sin egen stasjon. Trommisen har selvfølgelig trommene. Gitaristen står ved forsterkeren med noen pedaler foran seg og troen på at han nå endelig har landa en fet gitartone. Bassisten har samme oppsett som gitaristen bare at det er mindre viktig. Vokalisten har ikke mye mer enn en mikrofon så det naturlige blir å sette seg ned mens tinder reflekterer i solbrillene han enda ikke har tatt av. Jævla superstar ass.
Poenget er at stasjonen er hellig. Dette er fristedet til den det gjelder og skal ikke køddes med av andre i bandet uten at samtykke er gitt. Du har brukt tid og penger på små justeringer som ingen andre enn deg bryr seg om, ingen knapper skal røres, ingen cymbaler skal flyttes på og la nå for faen vokalisten få sitte å drikke teen sin i fred.
Bandet, uansett hvor dårlig er som et Michellin kjøkken, en vellsmurt maskin. Hver stasjon har Mis en Place(Alt på plass), alle bandmedlemmene har et system og ikke kødd med det.
Og akkurat som et vellfungerende kjøkken består et band oftest av velfungerende – ikke alltid – alkoholikere som fra tid til annen lefler med ett og annet rusmiddel her og der.
Enhver øving starter likt. Klargjøring av instrumenter. Cymbaler blir skrudd på, gitarer plugges inn og vokalisten gauler og later som det er vokaloppvarming. Trommisen spiller PornHub introen og alle ler litt. Gitaristen sier han har en idé til en sang men spiller en kjempekjent sang, Seven Nation Army eller noe ACDC for eksempel. Alle ler, humor på høyt nivå. Eller kanskje mer ritualer som må til for at det skal bli en ordentlig øving. Det kan på mange måter sammenlignes med en pretensiøs fotball- eller hockey garderobe, der man blir putta inn i et rom med egoer og sterke karakterer. En som alltid får vilja si, en som ikke bryr seg, en som aldri blir hørt og en som må være en slags diplomat når ting går gærent.
Ellers er det som enhver kjeller-hang, det går i overdreven bruk av ordet gay og mye promping.
Etter alt er klart skal alle spille litt på instrumentene sine. Ikke sammen, men hver for seg, helt til noen roper “HEI!!!” mens de veiver med armene for å få kontakt med den som dro strikken litt for langt og spilte litt for lenge. Rett og slett be den det gjelder holde kjeft. Da skal den det gjelder smile og si unnskyld før man går videre uten noe mer mas om kjeften som nettopp ble delt ut.
“Musikere er kule”
Alle i rommet har sine egne fakter, triks eller moves om man kan kalle det det. Noe som viser en slags nonsjalanse over eget intrument. Tromissen trikser litt med stikkene uten å være for flashy, spiller 3 sekunder med blastbeat mens lommeboka ligger på skarptromma. Det er klart man blir fanget. Det kommer lyder du aldri har hørt fra en gitar før og du legger merke til hvor langt ned den henger. Det krever faktisk øving for å ha gitaren så langt ned, hvert ledd i kroppen kjemper mot deg men denne gitaristen får det til å se enkelt ut.
Disse triksene er lært ned fra generasjoner og Youtube videoer, ingen er naturlige. Alle som har hatt en gitar hengene rundt seg har tatt en titt i speilet for å se hvordan man skal se kul ut med den. Alle har øvd på å se kule ut med mikrofon, gitar, bak trommene og alt annet av instrumenter. Bortsett fra keyboard da, det går faktisk ikke an å se kul ut med et keyboard foran seg.
