Er det én ting jeg har lært om hardstyle, så er det at alle sangene er like. Men det skal sies, du har faen ikke vært på en festival før du har vært på Hardstyle-DNA’s Hardkokt i Moss.
Om Hardstyle:
Om Hardstyle: Hardstyle er en musikksjanger innenfor elektronisk musikk som startet i Nederland på 90-tallet. Musikken i seg selv er en blanding av hard trance og hardcore elektronika, for de som vet hva det er. Hardstyle spilles vanligvis med en BPM (beats per minute) på rundt 150, mens en typisk EDM-sang ligger på 128 BPM.
Dette er ikke en faktasak om hardstyle, men heller et forsøk på å plassere festivaldeltakerne og miljøet i en boks og definere dem på en måte, om jeg får være så frekk. De første jeg pratet med var tre karer i Adidas tracksuits – en Nordlending, en polakk, og han siste husker jeg ikke hvor var fra.
— Vi er tre hjerneskada folk som heldigvis møtte hverandre, kunne nordlendingen raskt fortelle.
Intervjuet gikk fort over til vanlig prat med gutta, og praten endte opp med Kill Buljo referanser. «Her jobbe man kuken av sæ …» og «Den lille pikken, og så mye piss …» utført med presisjon fra alle kanter av bordet. Stemningen kunne ikke bli bedre, men jeg måtte videre. Jeg var tross alt på jobb.
På festival er det alltid rare antrekk, kostymer og lettkledde mennesker, og Hardkokt festivalen i Moss er intet unntak. Festivalpublikummet er også ganske likt uansett musikken, så la meg dele dem opp i grupper for deg.
Gruppe 1
La oss kalle disse 1%’erne, dette er de som går «all in» for musikken, artistene eller bandet som spiller. Disse kan alt om artistene, de er fans og ser til og med litt ned på de andre på festivalen, siden de ikke er en like stor støttespiller til kulturen som de er.
Gruppe 2
Dette er folk som har kommet til festivalen med lite kjennskap til artistene, og som fort setter seg på baren for å drikke seg opp. Øl først, så musikk. Disse er her for folk og fest, og er ofte de som blir kastet ut.
Gruppe 3
Dette er de som ikke har peiling på hvor musikken og kulturen kommer fra, men syntes det er jævlig fett. Dette er de gruppe 1 hater mest.
Men, tilbake til festivalen. Etter et raskt farvel med tracksuits’a, klarte jeg å få kontakt med arrangørene. De kunne fortelle at de hadde stelt i stand disse konsertene og festivalene siden 2009, og at det kun går ved hjelp av dedikerte ildsjeler, bla, bla, bla… Ikke noe å hente der, videre til publikummet.
Gymbros’a var mitt neste mål. Noen iført Naruto merch, andre så ut som engelske ravere. De fleste gikk med solbriller, tygget tyggis og var veldig pratsomme, om du skjønner hva jeg mener ;-). De hadde nok tatt molly.
— Bro, vi sloss mot usynlige demoner, sa han ene om dansingen.
De fortalte at de likte hardstyle, siden det var bra å trene til. De refererte også til “Zyzz”, for dere som kjenner til han, som en inspirasjon.
Mange av de jeg pratet med på festivalen sa at folk kan være seg selv her, men slik jeg ser det, er det feil. Folk er ikke seg selv på festival, de er nok heller de de skulle ønske de kunne være. For når mandagen kommer, er det tilbake til deg selv, jobb og hverdag. Kos dere på festival, Hardkokt var bra.
PS, Takk til Joachim Aarnes for bilder.
