Du kan godt kalle dette en anmeldelse, men det er ikke noe “score” i denne saken.
Det er mye å ta innover seg på enhver black metal konsert. Det stinket røkelse eller det som kunne minne om dårlig hasj, den typen dårlig hasj du ble hustla med i ungdomstiden. Uansett, black metal bandet Witch Club Satan skulle nå ta over Rockefeller. Med alle mulige fordommer mot dette bandet ble det en slags dannelsesreise, jeg vet ikke helt på hva men det funket. Gåsehud, headbanging og blanke øyne.
Ingenting slår hardere en Witch Club Satan som går fra blastbeats til halftime, et tight set med mer groove en de fleste såkalte «groovemetal band».
Så faktisk en dude i Pantera genser på konserten, vet ikke helt om du husker oppkjøringen til Tons i 2023 og misnøyen til WCS om at Pantera skulle spille. Han stod nå og digga til WCS i Pantera merch, en merkelig motsigelse var det uansett. Det sier kanskje noe om musikken deres og hvor langt de er kommet.
Kampen mot ondskap
Å skulle forklare denne konserten med ord ville vært dårlig gjort mot det showet vi fikk se. Selv har jeg tenkt at Witch Club Satan kunne virke som et litt pretensiøst aktivistisk og kunstnerisk prosjekt der musikken ikke var fokuset, men det var ingenting som virket påtatt på denne konserten.
Det var en slags enighet på Rockefeller, en følelse av at det vi gjorde var riktig, at vi vant. . . . Og det, tror jeg, – den følelsen av uunngåelig seier mot verdens ondskap. Ikke i noen slem eller militær forstand; det trengte vi ikke. Vår energi ville rett og slett seire. Det var ingen vits i å kjempe – på vår eller deres side. Vi hadde alt momentum; vi red på toppen av en høy og vakker bølge som var black metal.
