Kjære slutty nurses. Slutty mice, slutty Catwoman. Slutty hva som helst egentlig. Jeg skylder dere en unnskyldning.
Hvert år når kalenderen begynner å nærme seg oktober og kulda setter inn, tenker jeg på dere. Jeg tenker på dere som står i lange køer på Festmagasinet Standard eller Mye Morro. Jeg tenker på dere som tvinger dere gjennom vind og vær iført korte skjørt og nettingstrømpebukse. Jeg tenker på hvor patetiske dere ser ut, og jeg tenker på hvor mye jeg egentlig skulle ønske det var meg. Jeg tenker på at dere har Raye på øret i airpodsa mens jeg har Klovner I Kamp i øret på headsettet mitt. Jeg tenker på hvor mye bedre enn dere jeg føler meg, mens dere vet at dere er bedre enn meg.
Hvert år har jeg gjort narr av dere. Gjort narr av hvor kalde dere ser ut, hvor lite selvironi dere har, og hvor teite dere er. Oslos gater fylles av jenter i slutty Halloween-kostymer som kun er sosialt akseptert i perioden 20.10-31.10. Det er lettkledde jenter over en lav sko, og jeg himler med øynene hver gang jeg får øye på en. Halloween handler jo egentlig om å være så skummel som mulig, men det eneste som er skummelt med kostymene deres er hvor tydelig det er at det ikke er en selvfølge å ha en trygg farsfigur rundt seg i oppveksten. Neida, det var litt på kanten. Jeg er både klar over, og synes det er fint at familier kommer i alle mulige former, og at man ikke trenger å ha en maskulin omsorgsperson for å bli et godt menneske. Og jeg mener heller ikke at slutty-nurses ikke er gode mennesker. Men selv benytter jeg perioden til å gjøre meg så stygg som mulig. Så usexy som mulig. Det er gøy tenker jeg. Det er sånn det skal gjøres.
Men de siste årene har jeg fundert over dette behovet for å gjøre seg så lite attraktiv som mulig. Jeg har på en eller annen måte klart å overbevise meg selv om at dette må handle om min voldsomme selvtillit, og hvor trygg jeg er på meg selv. Men det er jo bare bullshit. Jo mer jeg reflekterer over det, kommer jeg fram til at alle kostymene mine kun er en overdrivelse av egne usikkerheter. Jeg gjør meg så stygg som mulig, så ingen kan komme meg i forkjøpet å ta meg på det. Jeg gjør meg så tildekt som mulig, så ingen aktivt ikke velger å ikke ta meg med hjem. Og det handler ikke om at jeg har noe dårligere selvtillit enn slutty-nursa. Tror jeg.
Men jeg tror det handler om at selv om jeg absolutt vil, så tørr jeg ikke konkurrere med den gruppen. Da er det best å ta opp tre sofaseter alene fordi jeg har tatt på meg ett oppblåsbart charterturist-kostyme, og være tydelig på at jeg ikke forventer noe napp i kveld. Det handler om å ekskludere meg selv fra konkurransen.
Og derfor vil jeg herved gi dere en unnskyldning. Både i etterkant og på forhånd. For at jeg har dømt dere. Hevet meg over dere. Himlet med øynene. For jeg ser dere. Jeg digger dere, selv om dette er første, eneste og siste gang jeg kommer til å innrømme det. Jeg skulle ønske jeg var dere. Kanskje blir jeg det en gang. Men mest sannsynlig ikke. Kanskje jeg en gang får selvtilliten som kreves. Men det tror jeg ikke. For jeg har nemlig hatt en trygg farsfigur i oppveksten, kler meg etter været og gidder heller ikke å bruke en halv månedslønn på Mye Morro.
