Den nasjonale sørgeperioden er nå over. Kong Harald legger seg på det de så fint kaller «sitt siste hvilested».
Under gravferden var gatene i Oslo mer eller mindre tømt, bortsett fra én. Karl Johans gate. Her var det storskjermer, folk langs gaten og festivaltoaletter langs Spikersuppa. Men det var ingen som rodde eller sang nå. Vi hadde erklært landesorg, hva enn det betyr.
Samtidig sitter det millioner av mennesker rundt omkring i landet med sine egne sorger. Kanskje er det nettopp det en sånn dag kan minne oss på. At man ikke nødvendigvis står alene i det.
Takene rundt Karl Johan var fylt med politi med kikkerter. Vinduene var fulle av fotografer, og gaten var full av mennesker som ville delta i begivenheten. Noen sto og vitset litt om HMS mens fotografer hang halvveis ut av vinduene på Karl Johan Hotel, andre var mer preget av situasjonen og barn klatret i trærne for å få bedre utsikt.
På kollektivtransporten ble det bedt om ett minutts stillhet. Et fint øyeblikk. Men da minuttet var over, begynte en jentegjeng å klappe.
Skal man gjøre det?
Det er da for faen ikke en fotballkamp.
Det er mye prat om hva man skal føle om dagen. Men det finnes jo ingen fasit på sorg, og særlig ikke når det gjelder en mann man aldri har møtt. For noen er dette en stor sorg. For andre er det kanskje bare litt rart å se en person man har sett på TV hele livet plutselig være borte.
Kong Harald har blitt omtalt som «en slags bestefar». Det er egentlig ganske treffende. Han har vært der så lenge de fleste av oss kan huske. Man har sett ham på 17. mai, på ski, på TV, i nyttårstaler og på bilder fra steder man aldri har vært. Man kjenner ham ikke, men man kjenner likevel ansiktet hans. Kanskje er det nettopp derfor det føles litt som om noen man kjenner har dødd. Eller kanskje det ikke føles sånn i det hele tatt. Bare en kar som ble gammel og døde.
Men han har vært en samlende figur i Norge. En sportsidiot som heldigvis fikk med seg Norge i VM. Samtidig landets konge. Man kan vel egentlig si at han gjorde en ganske bra jobb.
Det er fristende å skrive noe morsomt. Å finne en vits. En eller annen liten sprekk i fasaden.
Men det er faktisk vanskelig å ta Kong Harald på noe som helst.
Man kan liksom ikke kødde med en fyr som stort sett bare har prøvd å møte folk med respekt og medmenneskelighet, selv om han var en fiffen monark med sans for seiling og ski.
Jeg skulle ønske vi sluttet å bruke betegnelsen samfunnets svakeste. I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.
Kong Harald V
Ett sitat som er banalt og nesten dum-søtt. Men samtidig godt. Han ønsket å løfte folk opp.
Det står det respekt av.
Men det er én ting som får hodet mitt til å spinne.
Et spørsmål jeg kan tenke meg at mange også stiller seg selv nå som sørgeperioden går mot slutten.
Får kongefamilien snitter etter begravelsen de og?
