Jeg elsker jobben min. Det å være bartender er en sosial jobb som handler om så mye mer enn å bare pushe øl og shake en drink. Det er en sosial jobb hvor jeg må håndtere både travle kvelder, og rolige ettermiddager.
Det er jobb som krever mye av meg, både på godt og vondt. Mest godt, synes jeg. På jobb møter jeg mange forskjellige mennesker, og jeg føler meg kjempeheldig som for lov til å være en del av disse menneskene sitt liv. Om det er en gjest som stikker tilfeldig innom en tirsdag etter jobb, eller om det er en av de faste, kjære gjestene vi har. Jeg elsker det. Noen kvelder kan jeg kose meg så mye at jeg nesten glemmer at jeg er på jobb. Det eneste som skiller meg fra de som sitter rundt meg, er en bardisk. Og det er disse kveldene som gjør jobben fantastisk.
Men så har du de kveldene. De kveldene hvor du kjenner noe i luften. Det er noe som ikke er som det skal. Du scanner lokalet, er det noe jeg har oversett? Alt ser bra ut, men du klarer ikke riste av deg følelsen av at noe ikke er som det skal. Så kommer den ene gjesten. Den gjesten som får pulsen til å stige, og lokalet til å krympe. Som oftest går det greit. Jeg har sluppet unna med tomme trusler og krenkende ord, men jeg har hørt historier fra andre i bransjen som har opplevd fysisk trakassering, som da gjerne har endt med en tur på legevakta. «Det er litt sånn det er» er en gjenganger i bransjen. Man må nesten bare regne med det, det er en del av jobben og stillingsannonsen.
Men det er en del av meg som ønsker å ta ett oppgjør med denne normen. Selvfølgelig kan vi alle være enige at fysisk vold på arbeidsplassen aldri er greit, men hva med de små kommentarene man får nesten hver dag?
«Frøken, jeg skal ha en Fireball». Det vrenger seg i meg. Ikke fordi jeg anser Frøken som ett skjellsord, eller fordi jeg er veldig påpasselig med vær så snill- men fordi det får meg til å føle meg liten. Det får meg til å føle meg underlegen, og lite verdt. Og den følelsen er slitsom i lengden.
Hva skjedde med folkeskikken liksom? Også har du de øyeblikkene hvor noen kanskje heller burde begynne å tenke på hjemveien i stedet for en øl til- og da er jeg gjerne en hore, stygg, jævlig og jeg er elendig i jobben min. Dette er ikke sjeldne kommentarer å få. Det er en del av normalen.
Drapstrusler som resultat av serveringsnekt er like vanlig som å bestille kebab på Mediterranean vei hjem fra Cafe Sara.
Når siste gjest for kvelden er ute og døra er låst, tar jeg meg ofte noen minutter til å analysere kvelden. Jeg nyter at musikken er av, og jeg nyter lyden av et tomt bar-lokale. Noen ganger titter jeg litt ekstra ut av vinduet, prøver å se om jeg får øyet på han som sa han skulle drepe meg for en halvtime siden. Jeg har en femten minutters gåtur hjem, og jeg er ikke kjempeinteressert i å treffe på dette sjarmtrollet i et tomt Torggata klokka 04 på natta. Det hender at jeg bestiller meg en bolt for tips-pengene mine den kvelden, bare fordi veien hjem føles for utrygg og uforutsigbar.
Og jeg er så lei av det.
Jeg synes utelivsbransjen sammen må ta ett steg tilbake å endre på beskrivelsene i stillingsannonsen. Du skal ikke tåle, du skal ikke måtte stå i. Selvfølgelig må du kunne håndtere, men jeg mener at det er helt greit å si ifra også. Klage litt over dritt-gjester som mangler folkeskikk og respekt for andre. Og vi i bransjen er flinke til å backe hverandre, men det hadde vært fint med litt backing fra vanlige dødelige også. Også vil jeg avslutningsvis presisere at de fleste gjestene jeg møter på, er snille og greie. Og det er dette flertallet som gjør at jeg blir. Og det er dette flertallet som gjør at jeg elsker jobben min.
